Ekspanderingen av bosetningene er kjent som et av de største hindrene for fred, og den 25. november i fjor gikk den sittende regjeringen med på å inngå en 10 måneders stans i byggingen av nye bosetninger. Avtalen ble inngått etter massivt internasjonalt press, og vil utløpe denne måneden. I løpet av denne perioden har det ikke vært noen faktisk stans i bygging av nye bosetninger, for innbyggerne i de etablerte bosetningene har jobbet hardt for å sette opp nye utposter, som er i ferd med å bli nye, etablerte bosetninger. Hebron beskrives ofte som et mikrokosmos av den israelske okkupasjonen, med alle checkpoints og den tunge tilstedeværelsen av militær og israelske bosettere. Ulovlige bosetninger finnes både inne i byens sentrum og i utkantene. Kyriat Arba var den første jødiske bosetningen som ble påbegynt da Israel okkuperte Vestbredden i 1967, og siden da har Hebron by sett fremveksten av mer enn ti ulovlige bosetninger. De vokser raskt, og har gjennom årene annektert palestinske hjem og dyrkbar mark, til fordel for boliger, skoler, kjøpesentre og parker for kun jødiske israelere. Ved inngåelsen av stans i bygging i 2009, uttalte Netanyahu at avtalen ikke inkluderte ”naturlig vekst” i bosetningene. Her er en beskrivelse av en ulovlig bosetning som har vokst frem de 10 siste månedene, ikke for å tilfredsstille ”naturlig vekst”, men for å ta fra palestinerne enda en del av Hebron.

Det begynte med et telt

Al Buwayre er et nabolag i Hebron by, som ligger sør på den okkuperte Vestbredden, en og en halv time sør for Jerusalem. I Al Buwayre bor det 560 mennesker – de fleste bønder som dyrker druer, oliven og grønnsaker for å livnære seg. De grønne markene strekker seg gjennom dalen, og ligner ikke på det palestinske landskapet vi ofte ser, tørt og karrig. Landskapet er vakkert, grønt og frodig, livet går langsommere enn inne i byen, og er et velkomment avbrekk for oss internasjonale som over tre måneder har besøkt Al Buwayre daglig. Så sier de som bor her, at dette hadde vært som et paradis, hadde det ikke vært for bosetterne som kommer fra Harzina og Kyriat Arba og har bosatt seg på en bakketopp midt i nabolaget. Det begynte, som det ofte gjør med et telt i 2008 I dag er står det fire brakker og et telt på området, og alle disse enhetene har blitt satt opp siden juli 2010. I september satt bosetterne opp et stort svart telt, som nå tjener som synagoge. Daglig kommer bosettere fra Harzina og ber i teltet, vel vitende om at så snart en utpost har vokst til en viss størrelse og inneholder en synagoge, er det vanskelig for myndighetene å fjerne bebyggelsen.

Hevnaksjoner

I juli kom hæren og rev ned bygningene på det som kalles ”Hill 18” i Al Buwayre. Dette skjedde etter en rekke angrep på palestinerne i området, og ved å rive utposten ble oppmerksomheten rundt utposten og Harzina snudd fra bosetternes overgrep til deres lidelser ved å bli evakuert. Den påfølgende uken var de tilbake på samme sted, i gang med å reise nye bygninger. Og de hevnet seg på naboene. Første offer var Susan Sultan og hennes tre barn. Femte august var hun på vei hjem, kjørende gjennom landsbyen halv ti på kvelden. Hun forteller at hun så en bil foran seg, parkert slik at den blokkerte veien hun kjørte på. På den parallelle veien, som brukes av militæret og bosettere så hun en bil med blålys, og hun antok at det var politiet og at det var trygt for henne å kjøre videre. Plutselig så hun minst ti bosettere gående mot henne, og de begynte å kaste stein. Susan ble redd, og barna i baksetet begynte å gråte av skrekk. Det var umulig å snu bilen på den smale veien, og hun valgte å gå ut for å prøve å hindre at barna ble skadet. Bosetterne angrep henne med stein, hvorav en ble slått i hodet, en i magen og hånden. Hun falt, og så husker hun ikke mer før hun våknet liggende på bakken, og bosetterne var borte. Det hun trodde var en politibil var settlernes private sikkerhetsvakt, og da hun spurte han om han så hva som skjedde, svarte mannen at han ikke snakket engelsk. Susan ble hjulpet hjem av sin eldste datter, og brakt til sykehus hvor sårene ble sydd.

Palestinerne straffes for vold påført dem

Dagen etter angrepet på Sultan ble to internasjonale skadet da bosettere angrep dem. De satt under et fikentre da de ble angrepet med jernstenger av tre maskerte menn, helt uprovosert. Peter, fra Canada forteller at det eneste han sa til angriperne var ”shalom” (hebraisk: fred) før de slo han så hardt at nesen brakk. En rekke andre angrep fulgte de neste dagene, og flere palestinere ble arrestert av militæret da de forsøkte å dokumentere volden. Al Buwayre ble stengt av med soldater som patruljerte den eneste veien, som fra før av er blokkert med enorme steiner som hindrer fri passasje, og det ble svært vanskelig for internasjonale å ta seg inn. Mens området var erklært en stengt militærsone satt bosetterne fyr på druemarkene og fortsatte angrepene på palestinerne i området. Militæret var på stedet for å hindre presse og internasjonale aktivister i å komme inn, og gjorde ingenting for å stoppe bosetterne.

Bygger med hærens beskyttelse

På en annen ås, noen få hundre meter fra den beskrevne ”Hill 18” finnes en annen utpost. I skrivende stund bor ingen bosettere der permanent, men de er i ferd med å konstruere hus der en ny utpost ble revet tidligere i sommer. Området, som hører til lokale bønder er erklært ingenmannsland, etter sammenstøt mellom bosettere og lokale samme år som utposten ble revet. Likevel skjer det hver fredag at bosettere fra den ”Hill 18” går eller kjører gjennom Al Buwayre, eskortert av hær og politi, for å be ved denne utposten. Da vi, to internasjonale gikk opp, så vi grunnmur av stein flere steder – noe som helt klart er begynnelsen på flere hus. Hver fredag over de ti siste månedene har bosetterne lagt stein på stein på palestinsk land som er frarøvet bøndene og erklært ingenmannsland, med full støtte og beskyttelse av Israels hær og politi. Det mangler ikke på arbeidslyst. Men hvilke konsekvenser har dette for palestinerne i Al Buwayre?

”Det kunne vært et paradis”

En av bøndene som livnærer seg med druedyrking, sier om området: ”Al Buwayre kunne vært så vakkert og fredelig. I generasjoner har vi dyrket markene våre her, og det er en lidelse å se hvor mye land som er konfiskert av Israel og gjerdet inn i Harzina (bosetningen). Vi vil bare leve i fred, dyrke landet vårt, og Al Buwayre kunne vært et paradis, hadde det ikke vært for bosetterne som stjeler mer og mer land og gjør livet utrygt for barna våre.” Livet er vanskelig når man ikke vet om barna blir steinet av bosettere på vei til og fra skolen. Mange foreldre følger barna sine forbi utposten og bosetningen etter mange angrep gjennom årene. I september ble 100 druetrær rykket opp med roten, og en familie mistet en stor del av årsinntekten sin. En annen familie har fått frastjålet hesten sin av bosettere, og står nå i fare for å få huset sitt revet av hæren, for andre gang. Al Buwayre er ønsket av Israel, og bosetterne gjør den skitne jobben som Israel myndighetene offisielt har stanset i 10 måneder. Det snakkes om utvidet stans i byggingen av nye bosetninger, men fakta på bakken viser at det i realiteten ikke er noen stans. Utposter er ulovlig selv i henhold til israelsk lov, men evakueringen av bosettere er kun et spill for galleriet. I virkeligheten settes de fleste opp igjen så snart de er revet, med beskyttelse av myndighetene. Al Buwayre er bare ett eksempel på hvordan palestinere mister land og er nektet elementær sikkerhet. Fredsforhandlingene som nå pågår er langt fra virkeligheten, for mens en forlenget stans i byggingen på okkupert land settes som et kriterium for videre forhandlinger, har det i løpet av de siste ukene blitt konstruert en synagoge og to nye hus i Al Buwayre.

Fakta:

·         Israel har fortsatt byggingen i mer enn 120 ulovlige bosetninger, og 1520 boenheter ble bygget eller er nå under konstruksjon.

·         Israel har klargjort kontrakter for konstruksjon av 2066 boenheter i tillegg til planlagt konstruksjon av 37679 enheter for settlere i nær fremtid

·         5906 dunums (1 dunum=1000 kvadratmeter) palestinsk land er annektert under den 10 måneder lange stansen, og 920 dunum palestinsk dyrket mark er sabotert

·         Under byggestansen har Israel revet 280 hjem og bygg, og intensjonen er å rive nær 830 bygg

Kilde: The Land and Research Center 2010
 
 
Denne gangen ble vi stoppet ved et mobilt checkpoint på vei inn til Iraq Burin, og grensepolitiet hilste sarkastisk gjenkjennende på oss to som ble anholdt forrige lørdag. Det var forresten den samme gruppen som banket opp vår venn for en uke siden. (Han kan ikke jobbe på tre måneder, da han hadde en skade i ryggen fra før som ble mye verre etter at han ble sparket og slått av politiet i Ariel.) Heldigvis, for vår del i denne situasjonen, er det et gjennomgående trekk ved den israelske hæren at intelligensnivået er noe svekket. Vi ble bedt om å kjøre tilbake til Nablus, av det samme grensepolitiet som sa de skulle arrestere oss hvis de så oss igjen. Det finnes andre veier, så vi kom frem til Iraq Burin likevel.

Vi gikk sammen med rundt 20 lokale opp åsen mot soldatene, med megafon og flagg. Da vi kom til toppen så vi først ingen, men etter noen minutter kom soldatene gående mot oss. Omkring ti av dem sto så nære at de kunne se oss tydelig, også at vi hadde kamera og filmet dem. Vi ropte litt, ba dem om å holde seg unna, fri Palestina, og det var ingen tvil for dem om at det var internasjonale til stede, med kamera rettet mot dem. De stod der og siktet på oss med geværene, og nesten før den første steinen var kastet begynte de å skyte. Jeg innså med en gang at de brukte tåregasspatroner beregnet på lange distanser, altså går de fort, og ganske rett frem. Disse er ikke ment å skytes rett på mennesker, og vil forårsake alvorlig skade hvis de treffer et hode på kort avstand, noe vi så sist da en aktivist mistet et øye i juni. Jeg forsøkte å holde et øye med hvor patronene gikk, men de var så mange og jeg kunne bare høre et hvin i det de fløy forbi, i hodehøyde. Med hendene rundt hodet og blendet av tåregass hoppet vi fra stein til stein nedover. Det var skremmende å vite at de skjøt mot hodene våre mens vi løp og ikke kunne se.

I april ble to gutter skutt i hodet med live ammunisjon i landsbyen, og døde på stedet. Det er så brutalt. Hva skyldes det? Hvorfor skjer det i iraq Burin? Opplagt forsøker IOF å sette en stopper for demonstrasjonene. De fører forskjellige taktikker i forskjellige landsbyer. I Bil’in har de forsøkt å arrestere folk om natten fremfor å skyte, og min antakelse er at det skyldes mediekorpset og den større mengden internasjonale som strømmer til. Kanskje ville IOF valgt en annen strategi i Iraq Burin hvis det hadde vært media tilstede, noe det overhodet ikke er. Landsbyen ligger kanskje ikke behagelig nok til for journalistene?

Ingen ble skadet i dag. Det var ren skjær flaks.

 
 
Today the people of Bil'in were joined by internationals and Israelis in the weekly demonstration against the illegal apartheid wall that has stolen more than half of Bil'ins land. About 150 protestors carried out the message to the Palestinian leaders, expressing the need for unification, bringing a large banner showing a picture of Arafat and Yaseen together. The popular committee in Bil'in, represented by Iyad Burnat said there is a need for the Palestinians to unite to resist Israel's illegal occupation. He welcomes internationals, this time a group from the "Palestine Summer Encounter" and others who want to show solidarity with the people of Bil'in and Palestine. Burnat stressed the fact that many people are coming from abroad to show support, and urged the Palestinian leaders to focus on solidarity instead of causing more suffering for their people.

The protesters went together singing, some dancing and saying slogans up to the wall. There the soldiers were waiting on the other side, and the protest went on for about ten minutes before soldiers started shooting tear gas and sound grenades into the crowd, and into the farm land. As people were moving towards the village, tear gas continued to be shot, and dozens of people suffered from inhalation. Soldiers crossed the gate, chasing the protesters towards the village; still they did not manage to arrest anyone.

Heat from tear gas canisters and sound grenades set fire to the dry ground several places. The smoke and the gas forced people further back, and in spite of the non violence and retreat the soldiers continued shooting. Ammunition causing fire is a serious problem this time of the year, when the ground is dry. Many olive trees have seen severe damage, with the result of dead trees and less olives to harvest.  
 
 
Vi reiste tidlig om morgenen fra Nablus for å delta i den ukentlige demonstrasjonen I Iraq Burin. Vi klarte å unngå checkpointet utenfor landsbyen, og ble godt mottatt i landsbyen. Det viste seg at ingen andre enn oss seks internasjonale til stede. Vi fulgte med opp bakken til hvor soldatene stod på den andre siden. Etter noen minutter ble vi bedt om å gå ned igjen mot landsbyen, i det soldatene begynte å skyte tåregass mot oss. Så vi beveget oss ned over steinene til vi var kommet til bakken som fører opp til landsbyen igjen. Der ble vi stående og se på. Soldatene angrep med tåregass og lydbomber, og guttene kastet stein tilbake. Igjen, de steinkastende unge guttene mot den israelske hæren, utstyrt med maskingevær og riot-midler.

På ettermiddagen reiser vi mot Nablus, igjen seks av oss pluss sjåføren og hans venn i en service. Fem minutter etter at vi kjørte fra Iraq Burin ble vi stoppet ved et mobilt checkpoint. Alle må ut av bilen, og grensepolitiet tar passene våre, med stor aggresjon. Vi blir fortalt at det er ulovlig for oss å være der, og at vi må gå inn i jeepen deres slik at de kan kjøre oss til et annet checkpoint. Vi diskuterer med dem en stund, og får bare til svar at ”dette er Israel, vi bestemmer her” og ”jeg er loven”. Det er håpløst å snakke med dem, og de begynner å dytte oss inn i militærjeepen. Vi gjør motstand, og blir fysisk tvunget inn. Så blir vi kjørt av gårde, mens de to palestinerne kjører i sin egen service. Da vi kommer frem til Huwwarra checkpoint utenfor Nablus, ser vi de to sitte på knærne i solen med armene bak nakken. Da vi kommer bort får de sitte vanlig. Så må vi alle sitte i den stekende solen i en times tid.

Politiet sier at vi blir tatt med til en politistasjon for forhør. Igjen nekter vi for at dette er i orden, siden vi ikke har gjort noe ulovlig, og igjen blir vi slept inn i en stor jeep. Vi blir kjørt til den ulovlige bosetningen Ariel. Da vi skal ut av jeepen blir en palestiner holdt tilbake, og vi andre skjøvet ut og inn på politistasjonen. Etter noen minutter kommer han også inn, og han har store vanskeligheter med å gå. Han forteller at han ble banket opp av tre grensepoliti mens vi gikk inn. Etter dette nekter vi å la han være alene, i frykt for at det skjer igjen. Politiet nekter for at det kan ha skjedd: ”Nei, slikt skjer ikke her”, og enda en gang skjer det at vår venn blir tatt med til et separat rom mens vi blir tvunget tilbake. Han kommer tilbake, og forteller at det skjedde enda en gang – inne på et rom på politistasjonen. Vi tar bilder av ryggen hans og kan se merker etter støvler som har sparket, og han har problemer med å sitte. Vi ringer B’tselem, som tar oss på alvor og ringer politistasjonen. Mannen i resepsjonen blir rasende, og skriker og kjefter mens han snakker med menneskerettighetsgruppen. Vi snakker også med B’tselem, men da en palestiner tar telefonen kommer grensepolitiet og ber han om å legge på. Hele saken blir formidlet, og da vi endelig blir løslatt etter over 4 timer, blir vi fortalt av politiet at neste gang de tar oss i Iraq Burin kommer vi til å bli arrestert. (De arresterte oss ikke denne gangen, ergo har de ikke noe på oss!) Vi blir kjørt i jeepen til Huwwarra, henter bilen som har blitt ransaket i mellomtiden, og kjører til Nablus.

På sykehuset i Nablus får vår venn se en doktor, som kan konstantere fysisk trauma i rygg, bryst og mage. Saken er nå hos B’tselem. Da vi sier farvel i Nablus får vi høre at vi er hjertelig velkommen igjen neste lørdag i Iraq Burin.