Denne gangen ble vi stoppet ved et mobilt checkpoint på vei inn til Iraq Burin, og grensepolitiet hilste sarkastisk gjenkjennende på oss to som ble anholdt forrige lørdag. Det var forresten den samme gruppen som banket opp vår venn for en uke siden. (Han kan ikke jobbe på tre måneder, da han hadde en skade i ryggen fra før som ble mye verre etter at han ble sparket og slått av politiet i Ariel.) Heldigvis, for vår del i denne situasjonen, er det et gjennomgående trekk ved den israelske hæren at intelligensnivået er noe svekket. Vi ble bedt om å kjøre tilbake til Nablus, av det samme grensepolitiet som sa de skulle arrestere oss hvis de så oss igjen. Det finnes andre veier, så vi kom frem til Iraq Burin likevel.

Vi gikk sammen med rundt 20 lokale opp åsen mot soldatene, med megafon og flagg. Da vi kom til toppen så vi først ingen, men etter noen minutter kom soldatene gående mot oss. Omkring ti av dem sto så nære at de kunne se oss tydelig, også at vi hadde kamera og filmet dem. Vi ropte litt, ba dem om å holde seg unna, fri Palestina, og det var ingen tvil for dem om at det var internasjonale til stede, med kamera rettet mot dem. De stod der og siktet på oss med geværene, og nesten før den første steinen var kastet begynte de å skyte. Jeg innså med en gang at de brukte tåregasspatroner beregnet på lange distanser, altså går de fort, og ganske rett frem. Disse er ikke ment å skytes rett på mennesker, og vil forårsake alvorlig skade hvis de treffer et hode på kort avstand, noe vi så sist da en aktivist mistet et øye i juni. Jeg forsøkte å holde et øye med hvor patronene gikk, men de var så mange og jeg kunne bare høre et hvin i det de fløy forbi, i hodehøyde. Med hendene rundt hodet og blendet av tåregass hoppet vi fra stein til stein nedover. Det var skremmende å vite at de skjøt mot hodene våre mens vi løp og ikke kunne se.

I april ble to gutter skutt i hodet med live ammunisjon i landsbyen, og døde på stedet. Det er så brutalt. Hva skyldes det? Hvorfor skjer det i iraq Burin? Opplagt forsøker IOF å sette en stopper for demonstrasjonene. De fører forskjellige taktikker i forskjellige landsbyer. I Bil’in har de forsøkt å arrestere folk om natten fremfor å skyte, og min antakelse er at det skyldes mediekorpset og den større mengden internasjonale som strømmer til. Kanskje ville IOF valgt en annen strategi i Iraq Burin hvis det hadde vært media tilstede, noe det overhodet ikke er. Landsbyen ligger kanskje ikke behagelig nok til for journalistene?

Ingen ble skadet i dag. Det var ren skjær flaks.

Add Comment
 
 
Vi reiste tidlig om morgenen fra Nablus for å delta i den ukentlige demonstrasjonen I Iraq Burin. Vi klarte å unngå checkpointet utenfor landsbyen, og ble godt mottatt i landsbyen. Det viste seg at ingen andre enn oss seks internasjonale til stede. Vi fulgte med opp bakken til hvor soldatene stod på den andre siden. Etter noen minutter ble vi bedt om å gå ned igjen mot landsbyen, i det soldatene begynte å skyte tåregass mot oss. Så vi beveget oss ned over steinene til vi var kommet til bakken som fører opp til landsbyen igjen. Der ble vi stående og se på. Soldatene angrep med tåregass og lydbomber, og guttene kastet stein tilbake. Igjen, de steinkastende unge guttene mot den israelske hæren, utstyrt med maskingevær og riot-midler.

På ettermiddagen reiser vi mot Nablus, igjen seks av oss pluss sjåføren og hans venn i en service. Fem minutter etter at vi kjørte fra Iraq Burin ble vi stoppet ved et mobilt checkpoint. Alle må ut av bilen, og grensepolitiet tar passene våre, med stor aggresjon. Vi blir fortalt at det er ulovlig for oss å være der, og at vi må gå inn i jeepen deres slik at de kan kjøre oss til et annet checkpoint. Vi diskuterer med dem en stund, og får bare til svar at ”dette er Israel, vi bestemmer her” og ”jeg er loven”. Det er håpløst å snakke med dem, og de begynner å dytte oss inn i militærjeepen. Vi gjør motstand, og blir fysisk tvunget inn. Så blir vi kjørt av gårde, mens de to palestinerne kjører i sin egen service. Da vi kommer frem til Huwwarra checkpoint utenfor Nablus, ser vi de to sitte på knærne i solen med armene bak nakken. Da vi kommer bort får de sitte vanlig. Så må vi alle sitte i den stekende solen i en times tid.

Politiet sier at vi blir tatt med til en politistasjon for forhør. Igjen nekter vi for at dette er i orden, siden vi ikke har gjort noe ulovlig, og igjen blir vi slept inn i en stor jeep. Vi blir kjørt til den ulovlige bosetningen Ariel. Da vi skal ut av jeepen blir en palestiner holdt tilbake, og vi andre skjøvet ut og inn på politistasjonen. Etter noen minutter kommer han også inn, og han har store vanskeligheter med å gå. Han forteller at han ble banket opp av tre grensepoliti mens vi gikk inn. Etter dette nekter vi å la han være alene, i frykt for at det skjer igjen. Politiet nekter for at det kan ha skjedd: ”Nei, slikt skjer ikke her”, og enda en gang skjer det at vår venn blir tatt med til et separat rom mens vi blir tvunget tilbake. Han kommer tilbake, og forteller at det skjedde enda en gang – inne på et rom på politistasjonen. Vi tar bilder av ryggen hans og kan se merker etter støvler som har sparket, og han har problemer med å sitte. Vi ringer B’tselem, som tar oss på alvor og ringer politistasjonen. Mannen i resepsjonen blir rasende, og skriker og kjefter mens han snakker med menneskerettighetsgruppen. Vi snakker også med B’tselem, men da en palestiner tar telefonen kommer grensepolitiet og ber han om å legge på. Hele saken blir formidlet, og da vi endelig blir løslatt etter over 4 timer, blir vi fortalt av politiet at neste gang de tar oss i Iraq Burin kommer vi til å bli arrestert. (De arresterte oss ikke denne gangen, ergo har de ikke noe på oss!) Vi blir kjørt i jeepen til Huwwarra, henter bilen som har blitt ransaket i mellomtiden, og kjører til Nablus.

På sykehuset i Nablus får vår venn se en doktor, som kan konstantere fysisk trauma i rygg, bryst og mage. Saken er nå hos B’tselem. Da vi sier farvel i Nablus får vi høre at vi er hjertelig velkommen igjen neste lørdag i Iraq Burin.

Add Comment